Tre dager i hopp paradis.
Jeg hadde gledet meg som et barn til å reise på sommerhoppuka i Norge. Første stopp var Gjerpenkollen i Drammen. Det mildt sagt øste med fra himmelen stor bøtte med vann, men jeg er av det sta slaget og bestemte meg for at jeg skulle prøve å finne bakken. Første utfordring finn en buss, det var ikke av de letteste slagen. Da jeg endelig hadde funnet noe som kunne være en buss i retning Gjerpenkollen var det å ta beina fatt, men i hvilken retting. Det ente med at jeg gikk meg bort og så etter litt strev og en fortvilet telefon til en venninne fant ut at noen måtte da vite hvor hoppbakken lå. Jeg kasta meg over den første og beste og spurte. Unnskyld kan du fortelle meg hvor Gjerpenkollen ligger? Dama så på meg med misstenksomme øye og lurte nok på hva en søkkvåt jente som meg skulle oppi hoppbakken, men etter litt om og men fortalte hun meg rettingen. Jeg trasket i vei mens det surklet i skoene mine som om jeg skulle godt på en søkkemyr. Til hoppbakken skulle jeg samme hvor mye krefter det måtte koste meg, fornuften sa at jeg burde dra hjem, men ikke jeg nei. Det rant en kald bekk nedover ryggen min, jeg hadde glemt å ta opp hetta i alt styre over å finne bakken. Nå rant det i strie strømmer nedover ryggen min, over beina og ned i skoene. Litt av et syn tenkte jeg, der jeg gikk og var i et umåtelig godt humør. Ingenting er som å være nære en hoppbakke. Endelig hørte jeg noe som kunne ligne lyden fra en hoppbakke, jeg var forsinket tross i at jeg i utgangspunktet hadde hatt veldig god tid. Jeg jublet og kom meg fort som bare det opp i bakken. Det rant og rant nedover hele meg, men jeg smilte som om det skulle været strålende sol. Der var hopperne, moren til Tom, Tone stod nedpakket under en regnfrakk bortpå der. Jeg plasserte meg laglig til og tok noen bilder.
(
Her skal jeg prøve å få satt inne et bilde)
Etterhvert passerte fler hopper meg og jeg fant jo ut at Tom kom også til å komme forbi her. Da jeg klarte å begynne å rote i sekken min etter rennet passerte Tom meg på millimeters avstand. Jeg fikk tak i autografblokka, men han forsvant inn i skifte bua. Jeg ventet litt å da jeg forstod at han kom til å være der en stund så tok jeg å pakket sammen sekken og kameraene og gikk ned ved bua. Han måtte passere meg, Tone smilte til meg hun kjenner meg nok igjen og det er jo hyggelig. Så da stod jeg der med autografblokka dryppende våt. De fleste vill rømt hjem for lange siden, men ikke jeg nei. Venter på Tom og omsider etter å ha vente lenge kom han ut, skrev noen autografer til småungen å så var det min tur. Han så på den søkkvåte jenta som stammet fram at det var blitt litt vått det han skulle skrive på. Han smilte, jeg ble i bakken ennå noen minutter til før Tom forlatte bakken og det samme gjorde søkkvåte meg. Jeg hadde isåfall en god historie å fortelle.
Midtstua i sol.
Det var bare å få tørket klærne for dagen etter var det Midtstua. Det var et nydelig vær, å et bra renn. jeg fikk også denne gang en autograf av Tom og en visshet om at også fler så meg. Birgitte Jacobsen og Anders Jacobsens familie var der og guten til Anders er så søt. De to dagen i Midtstua var fantastiske og den siste dage klarte til å med Tom med flere å skifte utendørs. At de er veltrente er det vel ingen som tviler på. Både i Gjerpenkollen og i første dagen i Midtstua brukte de langrenns dresser, man i de siste rennet brukte de dresser som er etter de nye reglene, fortalte Tom meg. De klage på dressene og halte å dro i dem. Fredrik Bjerkengen sloss veldig med dressen sin og jeg fikk lyst til å hjelpe de. Jeg måtte le, å flere av gutta kommenterte det. De skulle bare vist hvor mange gutter jeg hadde sett sloss på denne måten det var som å ta meg tilbake til videregående. Tom sa at det var godt å få av seg dressen. Det så sånn ut også. Alt i alt bel det tre fine dager som jeg håper at jeg opplever igjen jeg har jo hoppinfluensa og kjenner når jeg sitter å skriver om dette at det sitrer jeg skulle vert i Polen nå. Men jeg kommer ikke dit, jeg må vente til de kommer tilbake til Norge da skal jeg være der igjen.
Jeg skal legge ut fler bilder når jeg har fått dem inn på pc.
Da hadde lyset kommet tilbake i bakken i Polen og det var klart for det første individuelle rennet i Wisla. Vi hadde 4 kvalifiserte hopper til rennet, Tom Hilde, Bjørn Einar Romølen, Vegar Haukoe Sklett og Anders Bardal, vi hadde god tro på alle. Rennet startet klokka 17 og de fire Norske var klare til å knalle til, kanskje litt for mye. Når både Bjørn Einar Romølen og Vegard Haukoe Sklett misset i første omgang, hadde vi bare igjen Tom Hilde og Anders Bardal som bare med et nødskrik kom med. De havnet på en 29 plass og en 27 plass av 30 som ble med i finaleomgangen.
Først ut av de to var Tom Hilde, det var så vidt han ikke krysset K-punkt med sine 118,5 meter. Anders Bardal fulgte med med samme lengde, likevel ble han dømt bak Tom Hilde som fikk 224,9 poeng mot Anders Bardal sine 220,6 poeng. 
Da hadde lyset kommet tilbake i bakken i Polen og det var klart for det første individuelle rennet i Wisla. Vi hadde 4 kvalifiserte hopper til rennet, Tom Hilde, Bjørn Einar Romølen, Vegar Haukoe Sklett og Anders Bardal, vi hadde god tro på alle. Rennet startet klokka 17 og de fire Norske var klare til å knalle til, kanskje litt for mye. Når både Bjørn Einar Romølen og Vegard Haukoe Sklett misset i første omgang, hadde vi bare igjen Tom Hilde og Anders Bardal som bare med et nødskrik kom med. De havnet på en 29 plass og en 27 plass av 30 som ble med i finaleomgangen.
